Dette vert kanhende litt vel tekniske spørsmål, og forutset at lesaren har lest 'A Treatise of Human Nature', men la gå.
1. Dei tre evnene til sinnet er av Hume definert som imaginasjon, fornuft og kjensler. I kva forhold står desse til kvarandre? Kva rolle gir han fornufta i forhold til imaginasjonen?
2. Hume skiller mellom filosofiske og naturlige relasjonar. Dei filosofiske krev aktiv bruk av fornuft, medan dei naturlige finnast ogso hos dyr. Kausalitet er ein filosofisk relasjon, medan årsak-verknad er ein naturlig relasjon. I dei to definisjonane Hume gir av årsak-verkned definerer han den første som filosofisk og den andre som naturlig.
I
Vi kan definere en årsak som en "gjenstand som går forut for og står nær en annen, og der alle gjenstander som ligner den første blir plassert i samme slags forut-for-relasjon og nærhetsrelasjon til de gjenstander som ligner den annen".
og
II
"En årsak er en gjenstand som går forut for og står nær en annen, og er forenet med den på en slik måte at idéen om den ene gjør bevisstheten tilbøyelig til å danne seg idéen om den annen, og slik at inntrykket av den ene gjør den tilbøyelig til å danne seg en mer livfull idé om den annen."
Kvifor vert første formulering kalla ein filosofisk relasjon? Kva rolle gir han fornufta her? Hume har tidligare vist at vår idé om kausalitet er definert utifrå ein idé om 'nødvendig forbindelse', men at vi ikkje har noko sanseinntrykk av denne. (Hume meiner alle idéar som ikkje kan tilbakeførsast til tilsvarande inntrykk bør forkastast). Meiner han då at fornufta i sin bruk av kausalitet som i formulering I går utanom det vi har dekning for? Har imaginasjonen noko rolle i formulering I?
Hume: fornuft og imaginasjon
Moderator: Moderatorgruppen
Vilka är online
Användare som besöker denna kategori: 17 och 0 gäster